Hvert område har sin drakt. Samtidig er det viktige fellestrekk, både i snitt og i farger. Draktene er tilpasset klimaet i nord. Vinterklær av reinskinn isolerer svært godt mot kulden, som kan krype ned mot førti-femti minusgrader i indre Finnmark. Samedrakten nevnes i litteraturen første gang av den romerske historikeren Tacitus, år 98 e.Kr., som sier at samene gikk kledd i skinn. Den langobardiske historikeren Paulus Diaconus (ca. 725-795) mener å ha sett en samedrakt, som var veldig lik den germanske «tunica». Den islandske høvding og historiker Snorre Sturlason (1178/79-1241) skriver at den norske høvding Tore Hund, som bodde på Bjarkøy i Troms (som var et sentrum for finne- eller samehandelen) hadde en gang skaffet seg tolv samiske reinskinnskofter (pesker?). Koftene hadde så mye trolldom i seg at ikke noe våpen beit på dem. Han bar en slik reinskinnskofte under slaget på Stiklestad. Samiske begreper på skinnklær nevnes første gang i en presterelasjon fra kyst Finnmark på slutten av 1500-tallet. Kilden nevner bl.a. «piask» = beaska (pesk), «gesta» = gistta (reinskinnsvott) og «modde» = muoddá (slitt pesk).

I presterelasjonen fra slutten av 1500-tallet kommer det også fram at samene har tatt i bruk tøyer til klær. Vadmel (gákkis) og klede (láππi) fikk de tak i av tilreisende handelsmenn. Av vadmel ble det sydd kofter (gákti, gávttit), mens klede var dyrt og bare ble brukt til pynt på pesker, kofter og til luer og lignende. Ordet gákkis (vadmel) er kommet til nordsamisk fra finsk (kangas = tøy, stoff), og láππi (klede) stammer fra det skandinaviske urspråket (waπuz). Gákti (kofte) stammer muligens fra det russiske språket (kaftan, muligens gjennom finsk (kauhta(na)). I snitt og funksjon var vadmelskofta kopi av skinnklærne. Men kulturell innflytelse fra europeisk draktmote kan spores i den påvirkning som samekofta fikk på 1600- og 1700-tallet. I sin nåværende form er samekofta 200-300 år gammel. Mannskofta har i det vesentlige vært ferdig utformet allerede tidlig på 1700-tallet. Kvinnekofta har derimot i løpet av 1700-tallet mistet den høye, oppstående kraven.

Olaus Magnus 1555

Olaus Magnus var født i Sverige i 1490 og døde i Roma i 1557. Hans beretning Historien om de nordiske folk kom ut i 1555. Boka ble snart oversatt fra latinsk til engelsk, fransk, tysk, hollandsk og italiensk. Beretningen utgjør i dag fire bøker, som er rikt illustrert. I beretningen blander Olaus Magnus nøkterne fakta med rare fantasier og forestillinger, som han hentet fra middelalderens lærde skrifter. Også illustrasjonene (tresnittene) er på mange måter ganske merkelige og fremmede. De gir nok ikke alltid et riktig bilde av virkeligheten, da illustratøren har prøvd å tegne mennesker, klær, dyr osv. etter Olaus Magnus sine forklaringer. Men de samiske tegningene er de første kunstneriske fremstillinger av samenes liv, som vi kjenner.

Johannes Schefferus 1673

Johannes Schefferus var født i Tyskland 1623 og endte som professor i Uppsala. Hans verk fra 1673, Lapponia, er den første trykte monografi om samene. Den ble først utgitt på latin, og senere oversatt til flere språk. Verket inneholder også en del kobberstikk, som viser samer i sommer- og vinterdrakt.

Hans Lilienskiold

Hans Lilienskiold (ca. 1650-1703) var amtmann i Finnmark 1684-1701. Han skrev og illustrerte Speculum Boreale, Nordspeilet, (2 bd., 1701, ikke trykt), en omfattende beskrivelse av Finnmarkens natur, økonomi og historie. Illustrasjonsutkastene ble trolig laget i Vadsø, og de endelige kolorerte illustrasjonene ble fullført i København, sannsyligvis med profesjonell kunstnerbistand. I Speculum Boreale gir Lilienskiold en temmelig inngående beskrivelse av sjøsamedraktene i Finnmark. Etter hans beskrivelse og tegninger hadde sjøsamene lukkete kofter og pesker. De var enkle i utformingen. Blant annet mangler båndene langs skulderen på kofta. Både manns- og kvinnekofta hadde oppstående krave.

Carl Linné

Carl Linné ble så fasinert av samene under sin Lapplandsreise i 1732, at han tok med seg en samedrakt når han skulle disputere for den medisinske doktorgraden i Holland tre år senere. Etter avlagt eksamen ble han avbildet iført samedrakten, som trolig er av lulesamisk type.

Knud Leem 1767

Knud Leem (1696/97-1774) var misjonær i Porsanger-Ávjovárri 1725-28, sogneprest i Alta-Talvik 1728-34 og professor i samisk ved Seminarium Lapponicum i Trondheim 1752-74. Hans store verk Beskrivelse over Finnmarkens lapper (1767) er et viktig etnografisk kildeskrift, som også inneholder 100 kobberstikk utført av O. H. von Lode. Etter hva Leem opplyser i forordet til sin bok, har han selv levert tegningene som bildene er stukket etter. I så fall må de være omtegnet av von Lode som neppe selv har opplevd samer og samisk miljø. Drakttegningene med tekster gir likevel en saklig informasjon om koftemønstrene og dekorasjonene. Hos Leem har samtlige mannskofter oppstående krave. Kvinnekoftene er både med og uten krave. Allerede på hans tid ser det ut til at kraven holder på å gå ut av bruk på kvinnekoftene i Finnmark.

Samenes tinnarbeid

Samenes tinnarbeid er interessant. Samene har åpenbart kjent metallstøpingens kunst alt i forhistorisk tid. De har gamle lånord for tinn (datni, ditnie) og kopper (veaiki, veaªki etc.). Dessuten finnes det et samisk ord for å støpe (aptiπ, på enaresamisk) som er av samisk-finsk-ugrisk opprinnelse. Tinntrådbrodering er en samisk spesialitet, som først er beskrevet fra svenske lappmarker i Lapponia (1673) av Uppsala-professoren Johannes Schefferus. Fra Finnmark er denne anvendelse av tinn omtalt av Knud Leem i Finnmarkens Lapper, 1767.  Tinnet ble støpt til stenger, og mens metallet ennå var varmt og mykt ble det trukket med tennene gjennom hullene i et spesielt beinredskap, slik at en fikk en stadig tynnere tråd. Denne ble surret i spiral rundt en senetråd og så festet til tøyet med ørsmå sting i flatsøm. Tinntråd gikk ut av bruk mange steder på 1800-tallet og ble ofte erstattet av perlebroderier. I dag har tinntråd-duodji fått en renessanse og brukes både til tradisjonelle gjenstander og som kunst.

Ládjogahpir

Ládju eller ládjogahpir, hornlua, kalt «konelue», ble brukt over nesten hele det nordsamiske området fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Ládju`s opphav er fortsatt uløst. Den forsvant vel både fordi den var upraktisk og også fordi det blant læstadianere ble pekt på at «forfengelighetens djevel» satt i hornet.